Arkivet

To år sidan sist. Det går framover, eg vert dårlegare på å vere i augneblinken og ser sjeldnare attende. Kalendaren fyller seg opp fortare og fortare, planane går lengre og lengre fram i tid. Så fint å kunne kome innom her og innsjå at mykje har skjedd på to år, når det så ofte følest som om dagane er så like.

Då eg var yngre skreiv eg ofte dagbok. Dagbøkene låg godt gøymde under senga mi og ingen måtte få lese. Ikkje eingong eg. Hende det seg at eg drog fram ei gamal dagbok og byrja lese, vart eg så flau av det eg hadde skrive at eg måtte berre leggje henne frå meg. I dag har eg lese gjennom store delar av bloggen min. I 2007 byrja eg skrive, og med jamne og ujamne oppdateringar heldt eg det gåande fram til 2013. Eg var sikker på at eg skulle få den same kjensla som eg pla få av å lese gamle dagbøker då eg byrja lese dei gamle tekstane frå 2007.

Eg har alltid vore usikker på kva bloggen eigentleg er. Kva eg eigentleg brukar han til. Han har aldri fått ei fast form. I byrjinga skreiv eg kvardagstekstar som berre dei næraste kunne ha interesse av å lese. Då eg flytta heimanfrå byrja bloggen fungere som eit reisebrev til dei heime. Etter kvart tenkte eg at det eg skreiv måtte vere så smart, klokt og reflektert. Det førte til at eg aldri torde å skrive. Innimellom fann eg ut at eg ville tilrå dikt, skrive om bøker eg hadde lese, fortelje om gode filmar eg hadde sett eller vise fram dei finaste songane eg hadde høyrt. Det gjorde eg òg, og så kom stundom desse meir kvardagslege tekstane eller kommentarane der eg berre var nøydd til å seie kva eg meinte om noko. Slik har han blitt, bloggen min. Eit salig samansurium av sjangrar og tema. Det har eg alltid vore misnøgd med, men i dag gjorde det meg glad. Eg tok meg tid til å lese, til å sjå attende. Om han aldri har funne forma si, so har han i alle høve fått meg til å hugse fine ting eg hadde gløymt. Det er ikkje so verst, berre det.

Den gamle musikken

Eg lengtar ikkje tilbake til 2003, det er ikkje det. Det vart likevel overraskande stort for meg å høyre songane frå 2003 ti år seinare. Det var i vårsola. Frukost i solveggen og songane frå då eg var tretten år. Og ikkje minst; det var dei same kjenslene som då eg var tretten. Det enkle, naive og utruleg fine. Ein sumarkveld med gjengen og den nye plata med songane me hadde høyrt på radio.

Den same kjensla fekk eg då eg såg eit bilete frå ein konsert med BigBang som spelte gamle slagerar. Bandet som var det fyrste eg kunne kalle favorittbandet mitt på ordentleg. Dei som fylgde meg gjennom heile ungdomsskulen og hadde ein song som passa til alt. Dei som hadde linene eg prøvde å presse inn i alle engelskstilane fordi dei var så gode.

Dette er bandet som står for den fyrste og kanskje beste festivalopplevinga mi. Eg var femten år og tok bussen til Nordfjordeid for å sjå dei på ekte. Alt var stas. Fann ein tohundrelapp på vegen som me kjøpte pizza for. Drakk brus i sola og måtte for fyrste gong i livet bruke øyreproppar sjølv om ein ikkje ville. Det verka så dumt å stenge lyden av favorittbandet ute. Eg lærte meg triks for å kome heilt fram til scena, og eg fekk synge songane eg kunne så høgt eg berre ville.

Myten om heiltidsstudenten

Det er meg. Eg lever under fattigdomgrensa, men det går på sett og vis rundt. Stadig les eg at om ein student skal klare seg, må han tene godt over 60 000kr i tillegg til studielånet kvart år for å greie seg. Særleg om ein bur i hovudstaden der prisane på bustadmarknaden er latterleg høge. Eg jobbar om sumrane, men 60 000, det tener eg ikkje. I tillegg har eg ein tendens til å nytte alt av fritid på å vere med i styre og stell, og dermed har eg ikkje tid til deltidsjobbing. Men som sagt, det går rundt. På eit vis.

Den store utfordringa kjem til same tid kvart år. 15. mai kjem det etterlengta stipendet. Det har byrja skrante på reservelageret, men så kjem heldigvis det kjærkomne stipendet som skaper livsgrunnlag fram til ferien. Samstundes med mai-stipendet dukkar det opp noko i bakhovudet. Noko som ikkje er like kjærkome som stipendet. Var det slik at me ikkje får stipend i juni? Jau, slik er det. Korleis i alle dagar er det meint at det skal gå an? Rett nok er ein som student gjerne velsigna med tidleg sumarferie, men det betyr likevel ikkje at ein ikkje betalar husleige, straum, mat, kollektivtransport og tannkrem. Og kva skal ein med sumarferie om ein ikkje har pengar?

Sumarjobb har eg hatt sidan eg var 16, og eg er innstilt på at eg må halde fram med det til eg er ferdig utdanna. Eg er også innstilt på at å reise på sumarferie er noko eg må sjå langt etter dei neste åra, og det skal seiast at det ikkje er tid det står på. Ofte er eg ferdig med alle eksamenar rundt 1. juni, og byrjar vanlegvis ikkje på att før langt ut i august. Problemet er at det er vanskeleg å få seg jobb før dei ein skal vikariere for går ut i ferie. Så då sit ein der då, i store delar av juni. Mai-stipendet har teke slutt, arbeidstakarane ein skal vikariere for er framleis i arbeid, husleiga skal betalast og ein skal unngå å svelte.

Eg seier berre at om denne utopien om livet som heiltidsstudent skal halde fram, ville det ikkje gjort noko om ein fekk stipend i juni òg. Juli skal eg alltids klare på eiga hand.

Skrivesperre

Orda har sveva der oppe kvar eg ikkje kan nå dei. Ikkje så høgt, kanskje ikkje meir enn eit par centimeter over fingertuppane mine når eg står på tå og strekkjer meg så lang eg er. Hjelpelaus har eg stått og hoppa for å få tak i dei, men spensten er ikkje god nok. Og skulle eg vere heldig å få tak i eit ord, kanskje to, kanskje ei lita setning, så glepp eg taket. Eg har bestemt meg for å finne ei gardintrapp.

Som alle andre her i dennne rare byen, og sikkert alle i alle andre byar, har eg denne sundagsføremiddagen forlete heimen til fordel for å sitje tett stua saman med ukjende menneskje rundt små bord med store kaffikoppar. Og dette er mi gardintrapp. Her har eg skriveverkstad for meg sjølv, og eg skal klatre opp på øvste trinn og ta eit fast grep kring orda, sortere dei og setje dei saman i fine rekkjer.

Slik byrjar det. Så får ein berre håpe at det ballar på seg.

 

Ikkje berre vatn. Ikkje berre ved.

I gårsdagens Vårt Land spør Lars Gilberg om den auka andelen av slitne menneske i det moderne samfunnet har ein samanheng med at me har fjerna oss frå naturen. Eg er ikkje i tvil. Det verkar ikkje som om han er det heller. Eg veit kvar eg har det best. Kvar eg er lukkelegast.

Frå kjøkkenglaset mitt kan eg sjå kanskje tjue andre kjøkkenglas, samt eit tre eller to. Dette synet gjev meg ikkje noko, med mindre ein kan observere noko artig i eitt av dei mange vindauga. Eg kan drøyme meg vekk og lengte etter utsikta frå eit anna kjøkkenglas, der du ikkje kan sjå noko anna enn fjell, gras, lyng og tre. Lengte til den staden der ein må hente vatn i elva, der ein må kløyve ved for å ikkje fryse, der ein kan puste ordentleg.

Eg er sikker på at ein times spasertur til ein slik stad gjev oss meir enn han tek. Eg er sikker på at om ein hentar vatn i elva, er det ikkje berre vatn ein kjem attende med. Om ein kløyver ved, vil sluttproduktet vere meir enn berre ved.

I dag var der ein fugl her i glaskarmen min att

I dag var der ein fugl her i glaskarmen min att. Sjeldsynt glede: Den sama gamle fuglen Stod der med sitt gule nebb og nappa sine fjør, Slik som eg kan hugse at den fuglen har gjort før.
Odd Nordstoga

Så var dei her att, kjøtmeisa og blåmeisa. Like fine som vanleg. Dei blei nok skuffa då dei landa på fuglemataren utan å finne så mykje som eit frø. Skal tru om dei hugsar at dei fekk mat her forrige vinter? Dei skal i alle høve få mat neste gong dei kjem innom.