To år sidan sist. Det går framover, eg vert dårlegare på å vere i augneblinken og ser sjeldnare attende. Kalendaren fyller seg opp fortare og fortare, planane går lengre og lengre fram i tid. Så fint å kunne kome innom her og innsjå at mykje har skjedd på to år, når det så ofte følest som om dagane er så like.
Då eg var yngre skreiv eg ofte dagbok. Dagbøkene låg godt gøymde under senga mi og ingen måtte få lese. Ikkje eingong eg. Hende det seg at eg drog fram ei gamal dagbok og byrja lese, vart eg så flau av det eg hadde skrive at eg måtte berre leggje henne frå meg. I dag har eg lese gjennom store delar av bloggen min. I 2007 byrja eg skrive, og med jamne og ujamne oppdateringar heldt eg det gåande fram til 2013. Eg var sikker på at eg skulle få den same kjensla som eg pla få av å lese gamle dagbøker då eg byrja lese dei gamle tekstane frå 2007.
Eg har alltid vore usikker på kva bloggen eigentleg er. Kva eg eigentleg brukar han til. Han har aldri fått ei fast form. I byrjinga skreiv eg kvardagstekstar som berre dei næraste kunne ha interesse av å lese. Då eg flytta heimanfrå byrja bloggen fungere som eit reisebrev til dei heime. Etter kvart tenkte eg at det eg skreiv måtte vere så smart, klokt og reflektert. Det førte til at eg aldri torde å skrive. Innimellom fann eg ut at eg ville tilrå dikt, skrive om bøker eg hadde lese, fortelje om gode filmar eg hadde sett eller vise fram dei finaste songane eg hadde høyrt. Det gjorde eg òg, og så kom stundom desse meir kvardagslege tekstane eller kommentarane der eg berre var nøydd til å seie kva eg meinte om noko. Slik har han blitt, bloggen min. Eit salig samansurium av sjangrar og tema. Det har eg alltid vore misnøgd med, men i dag gjorde det meg glad. Eg tok meg tid til å lese, til å sjå attende. Om han aldri har funne forma si, so har han i alle høve fått meg til å hugse fine ting eg hadde gløymt. Det er ikkje so verst, berre det.